– ET TAPPERT FORSØK PÅ Å FORKLARE FOLK DER UTE LITT OM JORDBRUKSOPPGJØRET

Det er flere enn oss bønder som er opptatt av jordbruksforhandlingene om dagen.

Jeg blir stadig spurt om vi nå er fornøyde med tilbudet fra staten på 10,1 milliarder.

Kravet var på 11,5 milliarder. Litt av problemet med å forstå, er at tilbudet egentlig er på 8,9 milliarder. Hvordan har det seg? Staten og bondeorganisasjonene presenterer to ulike regnestykker som danner bakgrunn for tallene. Dette er egentlig ikke noe nytt. I år skulle budsjettnemda som fastsetter statens tall, være korrigerte. Men, det er fremdeles mye krøll med tall. Uansett, det er store tall og mange penger.

Ca 80 prosent av tilbudet går med til å dekke de vanvittige kostnadsøkningene. Altså, ikke penger i kassa hos oss. Midler, som renner rett ut til gjødsel, diesel, strøm (vi får en ekstra kompensasjon her slik som alle husholdninger mottar), høyere materialkostnader og dyrere håndverkere når noe skal repareres. Ok, hva om vi ikke hadde fått disse pengene for å kompensere for økningene? Hvis ikke hele landbruket skulle kollapse, hadde vi sett oss nødt til å øke prisene på det vi produserer formidabelt. Forbrukerne ville fått en skyhøy økning av matprisene. Det som nå sannsynligvis blir resultatet, gjør at økningen blir 1,5 prosent. Det utgjør rundt hundre kroner i måneden for en gjennomsnittsfamilie. Altså, en relativt beskjeden økning. Det er også viktig å vite at matvareprisene på verdensmarkedet har steget med 50 prosent siden 2019. De tre store kjedene blir nok i stor grad fristet til å øke prisene adskillig mer enn hva jordbruksforhandlingene skulle tilsi. Vi skal, og må følge med!

Så har vi noe som vi kaller målpriser. Hva er så det? Det er prisene på melk, korn, frukt og grønt som bestemmes i jordbruksavtalen. Disse prisene er bundet i ett år fremover. Til neste jordbruksavtale.

De ligger fast, og er som sagt bundet uten mulighet for justeringer gjennom året. Faglagene – Norges Bondelag og Bonde- og småbrukerlaget kan kreve generelle tilleggsforhandlinger ved ekstraordinære forhold, men det påvirker ikke dine priser i butikk. Da er det statlige overføringer som slår inn. Derfor er det så viktig å følge med på hva de tre store kjedene gjør. De får ingen økning fra produsentleddet.

Forhandlingsinstituttet har vi hatt siden 1951, da Einar Gerhardsen gikk inn for en hovedavtale mellom stat og landbruk. Dette har som jeg har forsøkt å forklare, ført til at matprisene har blitt subsidiert av staten. I Norge bruker vi i dag ca. 12 prosent av inntekten vår på mat. Lavest i Europa. Kan det skyldes at staten subsidierer prisene? Selvfølgelig. Det som er et kommunikasjonsproblem er at «alle» der ute tror disse milliardene går rett i lomma på kjeledressen fra Felleskjøpet.

Jeg må også forklare litt om selvforsyning og import av mat. Vi er rundt 40 prosent selvforsynt med mat. Resten importerer vi. Fremover vil se et helt annet bilde enn vi har vært vant til. Det er krig i Europas kornkammer. Ukraina og Russland står for 30 prosent av Europas kornproduksjon. Bare i Ukraina har man hittil mistet 30 prosent av produksjonen på grunn av mangel på diesel til landbruksmaskiner og flittige hender i landbruket som nå har trukket i militært tøy og våpen i hånden. I tillegg er tilgangen til havner og Svartehavet blitt svært begrenset. Store deler av korneksporten foregår med skip til blant annet Midt Østen. Det er derfor dette også betegnes som en internasjonal krise. Vi i Norge har økonomiske muskler til å kjøpe oss til nesten alt. Men, hvor moralsk riktig er det å forsyne seg i matfatet til befolkninger som virkelig er avhengige av importert matkorn? Når nær 1,7 milliarder mennesker står i fare for å rammes av sult og nød, bør vi tenke selvforsyning i et større perspektiv enn det vi noen gang har gjort.

Jordbruksoppgjøret handler om hvordan vi skal sikre maten til Norges befolkning. Ikke bare i det kommende året. Kan vi begynne å tenke langsiktig? Kan vi begynne å tenke beredskap også? Ikke for bondens skyld, men for folk flest.

Landbruket og staten håper å kunne «lande» en avtale før 17.mai.

Lise Thorsø Mohr
Bonde i Fredrikstad