Byjenta og bygutten som fant småbruksdrømmen
Etter langt om lenge og lengre enn langt ender jeg endelig opp på den flere kilometer lange grusveien som fører frem til småbruket, Roligheten. Ann Christin forteller senere at hun på samme grusvei opplevde ulv på nært hold en sen oktoberdag i fjor. Ulven hadde rusla foran bilen hennes og satt seg på en fjellknaus og bare stirret på henne. En svær hanne, staselig kar!
«Ulven rusla foran bilen hennes og satt seg på en fjellknaus og bare stirret på henne. En svær hanne, staselig kar!»
Småbruket er pyntet til jul, det er satt opp julenek og lys. Jeg blir ønsket varmt velkommen på trappa og tatt med inn i ei stor koselig stue. Her er det lunt og fint med laftede vegger, svær peis og langbord dekket med spekemat. Det er litt lavere under taket her sier Gunnar, den opprinnelige tømmerbygningen ble flyttet hit tidlig på 1900 tallet. Vi setter oss ned for å spise og prate litt om livet her på Roligheten, men først, hvordan havnet dere her oppe spør jeg.
Kjærligheten for dyr
Ann Christin og Gunnar ser på hverandre og smiler. Vi traff hverandre gjennom kjærligheten for dyr. Begge var medlemmer av Nitrogruppa «for hunder på rømmen» og felles kjente der sier Ann-Christin. Ja, det hendte jeg ble tilkalt ned hit på leteoppdrag med hunden min Zac, sier Gunnar, som den gang bodde i en enebolig på Skedsmokorset. På Nitrogruppas sommerfest oppstod det søt musikk mellom de to og det tok det ikke lange tiden før Gunnar fridde og de planla livet fremover sammen.
Ann Christin er født og oppvokst på Fritznerbakken i Sarpsborg sentrum, en skikkelig byjente. Gunnar er oppvokst i en tradisjonell enebolig i Nesbyen, Hallingdalen men forteller at foreldrene hadde mange venner fra gård hvor han fikk lov å jobbe litt i helger og sommerferier.
Før jeg traff Gunnar lengtet jeg bort fra byen, sier Ann Christin og ler, jeg sa til vennene mine at jeg ville finne meg ei seter langt borte. Etter at moren min døde hadde faren min etterhvert behov for mye hjelp i tillegg til full jobb, en aktiv tenåring sønn med kjøring til og fra fotballtrening og Simba da, som trengte turer og stell. Det var litt mye en stund innrømmer hun. Gunnar ønsket også å bo landlig, han var glad i naturen og de begynte å lete etter småbruk. Begge var lei byens kjas og mas og det å bo oppå andre folk. I utgangspunktet hadde de satt en linje mellom Skedsmokorset og Sarpsborg. Det skulle heller ikke være veldig langt fra jobb. De lette lenge. Det var mange småbruk for salg likevel var det alltid noe som manglet. Overraskende mange hadde en vei gjennom tunet sier Gunnar, det ønsket vi ikke og gleden var stor da vi endelig fant stedet.
Stort småbruk med våningshus, driftsbygninger, stabbur, vedskjul, dyrka mark og skog.
Foto: Trond Opstad
Roligheten lå ikke mellom Sarpsborg og Skedsmokorset, nei det lå på Hærland langt inne i skogene ved foten av Trømborgfjella. Likevel, begge falt pladask for roen og stedet da de kom dit første gang. Roligheten lå innerst på den lange grusveien omkranset av skog, dyrka mark, beitearealer og et koselig tun. Det var hele 15 bygninger på tunet bestående av bl.a. våningshus, stall, gamlestall, låve, traktorgarasje, kontor/anneks, gjestebu, vedskjul, bryggerhus, badstue, verksted og 2. drivhus. Det var et stort småbruk de hadde funnet med hele 130 da skog, over 20 da dyrket mark. Størrelsen og alle bygningene skremte verken Ann Christin eller Gunnar. De så mulighetene og gledet seg til småbrukslivet, omgitt av stillhet og natur.
«De så mulighetene og gledet seg til småbrukslivet, omgitt av stillhet og natur.»
Gunnar innrømmer at han tenkte at det kanskje kunne bli litt væl stille og ensomt nesten men at han nå har blitt helt avhengig av denne stillheten. Ann Christin samtykker, en merker at pulsen øker, når man kommer inn i kjøpesenter i byen og alt det der sier hun. Ja, bare det å kjøre inne i byer sier Gunnar, du merker stressnivået, vi synes det kryr av folk. Det er frihet det handler om fortsetter han, jeg trodde ikke jeg skulle bli så glad i den biten. Her oppe trenger vi ikke ta hensyn til noen. Naboen bor ca. 600 meter herfra og vi er gode venner og snakker sammen hvis det er noe. Ann Christin ler godt, her oppe er årets store happening 3. jule dagfesten på bøndenes hus sier hun.
Verdien av små grendeskoler
Nora på 15 år sitter også ved bordet. Jeg lurer på hva hun tenkte om å flytte fra et boligfelt i byen og ut på landet da hun var 11 år. Nora smiler og sier hun var positiv til det. Hun forteller at skolen var veldig annerledes. Hun kom inn i en liten klasse med bare 10 elever. Læreren fikk mye mer tid til å lære og hjelpe oss sier Nora, det var veldig hyggelig på skolen. Gunnar og Ann Christin får ikke skrytt nok av grendeskolen Hærland med bare 105 elever. Det var et fantastisk miljø med dyktige lærere og tanter. Du har ikke det samme presset om sminke, utseende og klær.
Det blir ikke så mye sånn på en liten grendeskole, det er verdifullt sier Gunnar. Eldste sønnen, Fredrik begynte rett på ungdomskolen hvor elevene fra alle tilhørende grendeskoler samles. Ann Christin forteller at Fredrik trivdes godt og at deres erfaring er at verdiene barna tar med fra grendeskolen bidrar til mer samhold og mindre mobbing. Da Nora begynte på skolen bidro det til at de ble kjent med flere folk i bygda. De opplever at de har blitt inkludert og tatt godt imot. Det er viktig å være åpen for kontakt og si ja når du blir invitert sier Ann Christin. Gunnar har tatt jegerprøven og blitt en del av jaktlaget på Hærland. Fryseren her er helt stappfull av viltkjøtt smiler Ann Christin.
«Du har ikke det samme presset om sminke, utseende og klær. Det blir ikke så mye sånn på en liten grendeskole, det er verdifullt sier Gunnar».
Familien Nystul har innfunnet seg godt med småbrukslivet. Jeg spør om de har noen råd eller anbefaling til andre som vurder å kjøpe småbruk? Begge tenker seg litt om før Gunnar sier at det er viktig at begge to er sammen om drømmen. Begge bør kunne jobbe med tunge ting ute. Hvis det skal være dyr på gården må begge to være aktive. Så er det naturligvis viktig å være interessert i «gårdsdrift» og ha evne til å lære. Ann-Christin nikker bekreftende og sier at de har valgt bobil som ferieform. Da småbruket krever mye arbeid er bobil et supert alternativ ved siden av en tur sydover i ny og ne. Man velger bevisst en annen livsstil når man flytter fra byen og ut på landet sier hun. Nora tillegger at det kanskje blir lengre skolevei og at det blir mer kjøring.
Foto: Trond Opstad
Bonderomantikk, hardt arbeid eller begge deler?
Jeg forteller at min erfaring etter å ha solgt eiendom siden slutten av nittitallet er at mange forbinder småbruk med bonderomantikk. De drømmer om høner og bier, en stor peis og det å leve i pakt med naturen. Gunnar ler og sier hmmm ja, men da vil det nok gro igjen rundt dem, for eksempel. På våren og sommeren er det veldig hektisk for de som bor på småbruk. Å prioritere tid er det nok vanskeligste å lære seg og været har mye å si forklarer han. Når det er frost kan du for eksempel kjøre i skogen og hente ut hogsten uten at de store maskinene kjører i filler skogsveier og jordsmonnet. Tynne i skogen gjør du på våren når du ikke blir spist opp av insekter, det samme med skogrydding og ved kløyving. De forteller at de har brukt mye tid på å rydde skog, planere og har fjernet en mengde søppel, stål- og piggtråd. Når du bor omgitt av natur, forstår og ser du samspillet på en helt annen måte og føler et ansvar for å ta vare på det rundt deg.
Naturen og den store variasjonen i innsekter og planter fra år til år er kanskje noe av det som har overrasket mest. I fjor var det mange planter og insekter de aldri før hadde sett og som antagelig kom som følge av den varme våren og sommeren. De forteller om elg og rådyr som kan være borte i lang tid inntil de plutselig dukker opp igjen. Alle fuglene, og ikke minst hakkespetten som vekker dem tidlig på morgenen. Begge er glad i fuglekvitter- og sang som for øvrig den eneste “støyen” her oppe. På Roligheten blir derfor ingen trær felt før hekkeperioden er over. Trærne blir hogd og hentet ut til riktig tid og paret har tjent noen slanter på hogsten. Ann Christin og Gunnar forteller om den fine ordningen med skogsfondet og har full oversikt over skatt- og avgiftsregler for skogsdrift.
«Når du bor omgitt av natur, forstår og ser du samspillet på en helt annen måte og føler et ansvar for å ta vare på det rundt deg»
Flaggstang, effektive maskiner, drenering, andedam og skigard
Det er ikke få timer med arbeidsinnsats og læring paret har lagt bak seg siden de kjøpte Roligheten. Boligen er pusset opp innvendig. Det er laget plattinger og lune uteplasser. Gunnar laget en helt ny flaggstang av egen hogst på hele ti og en halv meter. Det er satt opp støttemur i skråning ved plassen foran stallen. Det er drenert og areal er flatet ut for lettere adkomst og klippeutstyr til innmarksbeite. Gunnar sier at effektive maskiner frigjør mye tid, som f.eks traktorklipper og ATV med snøskjær. Gunnar har også utnyttet et lite parti med svært fuktig terreng langs bekken og gravd ut til en andedam. Det er vanngjennomstrømning med inn og utløp fra bekken som renner gjennom eiendommen. Ann-Christin forteller om det nye biorenseanlegget hvor man må være nøye med bruken for ikke å ødelegge bakteriefloraen som renser. Vannet som kommer fra brønnen er renset og smaker helt nydelig. Ann -Christin gir meg et glass vann og ber meg smake, hun har rett vannet smaker deilig. Til våren planlegger de å oppføre en skigard på ca. 80 meter i hele eiendommens innmarks- nordgrense.
Lån av husdyr, hester og geiter
Hundene Zac og Simba slumrer foran den store peisen og jeg lurer på om de har planer om flere dyr? Ann Christin svarer at de har holdt igjen litt her. Det å ha dyr er et stort ansvar og vi setter pris på å kunne dra bort på ferie, for eksempel. Likevel, det er alltid muligheter gjennom bekjentskaper sier hun. Da kan man låne dyr og prøve det ut før man forplikter seg. I sommer var det et par hester som gikk på innmarksbeite deres til stor glede for mange hesteinteresserte venner. De har også fått tilbud om lån av geiter. Geiter er nok en god ide da det brukes mye tid på klippe og tynne alt som vokser og gror på den store eiendommen. Gunnar tror mange som kjøper et småbruk med drøm om høner, sauer og geiter kan gå på en liten smell, fordi stedet i seg selv krever ressurser. Hvis man skal ha dyr i tillegg kreves det enda mer. Roligheten har dyrka mark på 22 da, denne delen er lånt bort som tilleggsareal til nabo som har mer dyrka mark. Naboen på sin side brøyter og holder gårdsveien til Roligheten ved like. De hjelper hverandre her oppe.
Mette og fornøyde går vi ut for en liten befaring. Vi starter med de små koselige stabburene/stuene som oser av bonderomantikk. Her har Joakim, Ann Christins eldste sønn og svigerdatteren Maria sitt “eget” bryggerhus å bo i når de kommer på besøk. Gjestfriheten til Ann Christin og Gunnar kommer fra hjertet. På Roligheten blir famille og gjester tatt godt imot. Vi går videre til badstue, drivhus og øvrige driftsbygninger som alle bærer preg av godt vedlikehold. Jeg spør om de har tenkt til å bli gamle på dette vakre stedet og ler godt da begge svarer «nei, vi gjør nok ikke det» i kor. Alt til sin tid, sier Gunnar og Ann Christin fortsetter, det er en naturlig prosess og noe du gjør en fase i livet. Vi er så glad i livet her oppe. Likevel den dagen da helsen ikke holder og alderdommen inntar oss vil vi selge småbruket til noen som gir “Roligheten” omsorgen og kjærligheten stedet fortjener!
«Dagen da helsen ikke holder og alderdommen inntar oss vil vi selge småbruket til noen som gir “Roligheten” omsorgen og kjærligheten stedet fortjener!»
Vurderer du å kjøpe småbruk?
Snakk med oss i Tegneby & Grønnerød landbruksmegling først.
Klikk her for å melde deg inn i vårt gårdsregister, så mottar du varsel om nye eiendommer.