Jag trivs bäst i öppna landskap nära havet vill jag bo………Hva vi drømmer om avhenger fra menneske til menneske, noen vil bo urbant andre mer landlig. I Norge er vi så heldige at vi har et langstrakt, fritt og vakkert land med god plass. Likevel ser vi at mange arealplaner legger opp til bygging på små tomter i «klynger» nær sentrum og at det bare i liten grad tillates bygging i landlige områder. Er det riktig?

Lise Thorsø Mohr, landbruksblogger og gårdbruker har skrevet en artikkel om sin tilnærming til bosetting.

Vi har nå vært igjennom en drøy måned med dramatiske tiltak for å hindre smitte av dette farlige koronaviruset. Nasjonalt er det unntakstilstand og globalt er det en stor bekymring for verdensøkonomien.

Det er to ting som slår meg. Dyr og bosetting.

Viruset har mest sannsynlig sitt opphav i noen grusomme dyremarkeder i Kina. Dette er forhold som i store deler av verden har gått under radaren. Hvorfor har vi ikke sett sette? Hvorfor har ikke verdens samfunnet reagert? Nå er det for sent, for denne gang. Markedene har visstnok åpnet igjen. Det har riktignok den siste tiden vært satt et fokus på markedene og de farlige konsekvensene.

Viruset får nå så store og dramatiske følger for ikke bare vårt land, men for hele verden. Vårt næringsliv er i knestående med permitteringer, oppsigelser og nedgangstider. Med en påfølgende fare for et boligkrakk. Norske husholdninger har en høy gjeld, og alt er basert på at ingen uforutsette ting skjer. Nå kan det skje. Det vi frykter.

Bosetting er en annen viktig faktor.

Spredt bebyggelse fører ikke til samme fare for spredning. Sånn sett er vi på bondelandet heldig stillet. Assisterende direktør i Helsedirektoratet, Espen Nakstad uttaler følgende 1. påskedag til NRK: «…områder der folk bor tett, så er smittekilden vanskeligere å bryte. Vi må ha et særlig fokus der smitten er høy fremover».

Akkurat nå ligger arealplanen til en stor kommune som jeg kjenner godt, klar for godkjenning. Den sier at vi skal bygge tett og konsentrert i sentrum av byen. Stikk i strid med hva vi ser blir fornuftig i fremtiden med pandemier og smittepress. En spredt bosetting hadde vært ønskelig. Dette gjelder for flere arealplaner som er fasen før godkjenning i vårt land. Fortetting er løsningsordet for mange kommuner.

Kommunalt sett er det enkelt å gjøre grep i forhold til bygging i distriktene. Ønskede områder får i kommunen planstatus LNF. De er sånn sett «fredet» for utbygging. Det må da gis dispensasjon for endret status. Her kan også Fylkesmannen involveres.

Derfor er en arealplan for en kommune et svært viktig verktøy for utviklingen av en kommune. Når du kjøper et gårdsbruk, så er dette viktig å observere. Det som er enda viktigere er vår livskvalitet og naturen. Nå som vi har sett hvordan vår verden endres radikalt i løpet av fjorten dager, blir tidsperspektivet og kvalitet i hverdagen viktig. Det er ikke alle som er forunt å bo landlig med naturen utenfor stuedøra. Noen bor tett i store blokker, om man ønsker det eller ei.

Det å bevare en spredt bosetting, vil bli en unik kvalitet for de fleste kommuner for fremtiden. Det er min påstand. Hvis man ikke tar denne koronapandemien på alvor, blir det verre neste gang.

Vi på bygda, som er så heldige i dag å bo spredt – har i disse dager adskillig lavere skuldre enn alle andre. Vi har avstand til hverandre. Vi har muligens jobben vår på gården. Vi er ikke avhengige av tett offentlig kommunikasjon. Alt dette forteller meg at vi må tenke nytt. Nytt er ikke fortetting. Tvert om! En oppfordring til alle kommuner som er i en prosess med arealplaner: Skrinlegg fortetting! Det er ikke verken bærekraftig eller fremtidsrettet.